”Environmental problems are difficult to solve because Earth is a ”public good”. Even though we would all be better of if everybody reduced their environmental impact it is not in anyone’s individual interest to do so. This leads to the famous ”tragedy of the commons”, in which public resources are overexploited and everyone suffers.”
Man tror man vet det, man har levd med dem hele livet og stort sett gjør de som man forventer av dem. Men det er bare dagliglivets bruk man kjenner.
Det er overfor påstander som at all produksjon i verden er knyttet til mindre enn 5% av verdens kapital at man begynner å undres: Siden penger representer verdier, hvilke verdier representerer da de øvrige 95 prosentene?
Penger er makt fordi penger gir kontroll over ressurser. Derfor er det ytterst interessant å vite hvem eier alle disse pengene. Kan det forståes slik at demokrati, arbeid oa bare er brød og sirkus og knapper og glansbilder, et bekvemmelig skalkesjul for noe hvis egentlige substans er føydal pengemakt?
Regler er til for å håndheves bare når det frie valg ikke fungerer og ting ikke retter seg bare ved at vi i det store og hele er anstendige mennesker. Ingen ting svekker det moralske motet mer enn ikke å bli regnet med.
Det er ingen naturlov som sier at det er brukerne som er piratene. Eierne bruker sin eiermakt og omgår all rimelighet for å forfordele seg selv. Da får de krig.
Vil ikke de ha et tak så skal neimen ikke vi ha et gulv!
Jeg må i livet ha rett til å leve og skape ut fra det som er mitt ”indre miljø”. Med og uten vilje er jeg blitt påført disse produktene og de ER en del av mitt indre miljø!
Kristendommens tilbaketog i mitt personlige liv har åpnet for en ny tilnærming til personen Jesus: Et menneske med et livsløp og et formidabelt prosjekt som - selv uten persondyrkelse og trolldom (eller underverker som det heter på "språket") - peker på et mulig formål for menneskehetens streben. Skulle noen historisk person være berettiget et gigantisk monument så må det være ham.
Åpningen av Matteus-passjonen er et slikt monument. Med solister, 2 kor, 2 orkestre og barnekor har den den største besetningen jeg kjenner til at Bach har brukt i noe verk.
Jeg hørte Matteus-passjonen for første gang tidlig i 70-åra under påvirkning av cannabis. Jeg opplevde åpningssatsen som selve inkarnasjonen av hva jeg forbinder med "julestemning". Det har ikke forandret seg med årene. Selv om pasjonens tema er Jesu død så er vel vårt mytologiske Jesus-bilde mer enn en historisk beretning - hans død preger vårt bilde av hans fødsel; hans fødsel preger vårt bilde av hans død. Uansett befinner musikken seg hinsides kronologiske eller teologiske perspektiv. Den taler om kimen til noe jeg håper vil blomstre i de kommende årtusner.
