Stilleben

Det kirken gjør med sin egen kultur er å sette noe lavere over noe høyere. På den måten utbasunerer den at det er noe der den ikke har forstått.

Eller er det noe jeg ikke har forstått?

The teory of everything

Hadde den morsomme tanken at ”The teory of everything” like vel kan være ganske enkel – bare at den ikke lar seg beskrive innen det fysiske univers’ kontekst.

Materialistens dillemma

Jeg antar at det i oss som vurderer materialismen som en gangbar vei er det samme som også har tilgang på det man en gang pleide å kalle ånd og sjel.

Fordi observatøren selv ikke er mer disponert for den materielle erfaring enn for de andre typer erfaringer som hører med til det å være menneske får han et valg: Enten utforske til bunns den delen av erfaringen som har vist seg mulig å utforske eller la sitt liv og sin tenkning forbli utenfor kunnskapen.

Stilleben

En gjennomført forbruker er en person som bygger opp et selvbilde ved stadig å tilføre seg selv utenfra.

Eiendomsretten

Som sex er ikke eiendom noe vi MÅ ha for å klare oss, det har bare en veldig sterk dragning på enkelte av oss. Det er ikke vanskelig å forstå, eiendom betyr kontroll og trygghet, og ikke minst: status.

Men det er et par iøyenfallende sider av denne saken. For det første: hvordan skal man forholde seg til fordeling og likeverd når 350 personer eier like meget som jordas 2 500 millioner fattigste til sammen? Det andre er: hvordan vil jordas stadig økende folketall påvirke fordelingen?

Dette er bakteppet for en merkbar bekymring og diskusjon omkring eiendomsbeskatning i Kragerø for tiden. Folk vender seg utrolig fort til å betrakte sine privilegier som normaltilstand og kvir seg ille når det blir snakk om å gi noe igjen for dem.

Det er grunn til å tenke anderledes om eiendomsretten i framtiden, før eller siden vil den grove skjevfordelingen føre til noen form for slagside eller forlis. I mellomtiden syns jeg de proprietære skal forholde seg rolige og betale for sine privilegier, enten man regner seg som fattige eller rike. Det går nemlig an å skille mellom brukerne, dessuten: med en skjærgårdsvilla skulle selv ikke gamlemor ha noen problem med å få et flexilån hun både kan betale skatt med og leve godt av uten å yte det døyt.

For arvingene går det ikke så bra. Om de skal nyte sitt otium så blir det fordi vi innretter oss slik at otium er en allemannsrett.

Hva er vekst?

Nesten alle som har brydd seg nok til å la høre fra seg er i hovedtrekk enige om hvordan vi ønsker at Kragerø skal utvikle seg. Hvordan kan det så ha seg at det byen er i ferd med å bli er så helt anderledes enn vi ønsker? Hvem har egentlig bestemt det?

Jeg tenker at et samfunn nødvendigvis enten er i vekst, stagnasjon eller forfall, og får man velge så velger man selvfølgelig vekst. Men begrepet "vekst" er sterkt utsatt for erosjon. Hvis ens mål ikke gjenspeiler et troverdig ønske om høyere livsuttrykk blir det likevel stagnasjon eller forfall det som skjer.

Interface

Det er de usynlige sakene som belyser de snevre holdningene. En dame her i Kragerø er overtroisk og har angst fordi hun bor i hus nr 13. Det er ingen god grunn til at hun ikke skulle få bo i nr 11b eller nr 15, spesiellt fordi hun bor i det siste huset i en gate uten muligheter for videre utbygging. Men kommunestyret sa nei.

Hadde det vært 1000 innbyggere som måtte leve med en slik angst ville nok saken stilt seg anderledes. Man ville ikke tvinge en betydelig andel av befolkningen til å leve med redusert livskvalitet uten at det forelå en vektig grunn, uansett hva man selv måtte mene om saken.

Det kommunestyret ikke har fått med seg er at en sak er ikke mer eller mindre betydelig ut fra hvor mange den rammer eller i hvilke grad den reflekterer anerkjente synsmåter. Ingen opplever verden fra mer enn en enkelt persons perspektiv for det er bare på individnivå at all smerte, glede, sansning og bevissthet i verden finnes. Utenfor den enkeltes erfaring eksisterer intet fordi selv eksistens i seg selv er en individuell erfaring.

Mere enn noe annet er det lokalpolitikk og kommuneadministrasjon som er vår interface mot verden. Det de bestemmer er avgjørende for hva slags liv vi får under vårt eneste besøk her i verden. Det tror jeg dessverre de færreste av dem har noe forhold til.

Derfor representerer Coelhos paradigme; at hvert enkelt menneske spiller hovedrollen i verdens historie, et kvantesprang i forståelsen av verden.