Den farlige alderen

En virkelig utsatt tid i et radikalt menneskes liv er tiden da man etablerer seg. Man har påtatt seg gjeld og innser at det er herfra den skal betales. Men man har også fått seg dame og i bakgrunnen lurer drømmer om det gode liv; barn, hus, bil, båt. Handlingsrommet er med ett kraftig redusert men idealene er like sterke.

15 år etter er man gjerne fortsatt seg selv lik i egne øyne selv om man umerkelig har begynt å resonnere på en annen måte. Man forbinder fortsatt enkelte politiske holdninger med usunn samfunnsutvikling men er blind for eget bidrag i så måte. Arbeidsplass som føles trua, enebolig med gjeld til over pipa, unger som snart skal flytte ut, ekteskap som henger i en tynn tråd - alt slikt kommer i forgrunnen. Det er blitt noe liflig med politiske budskap som i rendyrket form sier: "Stem på oss så får du penger!"

Det finnes sikkert en utvei for lokalsykehuset denne valgperioden også.

Kjekling på toppene

Striden mellom Gerd-Liv Valla og Ingunn Yssen skal komme til noen slags konklusjon i dag. Tenker at det er en kamp som skjer på toppen av en "næringspyramide" hvor jeg selv befinner meg et sted i nærheten av bunnen.

i går oppdaget jeg til min forskrekkelse at jeg ikke har fått betalt strøm - ikke dekning på kontoen. Det begynner å demre for meg at jeg i realiteten ikke klarer meg økonomisk - jeg må stadig trå til med reserver som er langt fra utømmelige.

Det igjen betyr at jeg må sluse enda mer av min dyrebare livstid og energi inn på trivialiteter - skaffe gryn. Hvorfor må man spare på slikt - i verdens rikeste land?

La dem kjekle i sitt citadel.

Det utvidede kulturskolebegrep

 Kulturskolen er en slumrende kjempe hvis potensiale ingen ser ut til å verdsette. På bakgrunn av en veldokumentert nasjonal kunnskapskrise er det veldig vanskelig å forstå.

Tilsvarende vanskelig er det å forstå det snevre kulturbegrepet den nåværende kulturskolen forholder seg til. Hvorfor ferdighet/følelse og ikke ferdighet/tanke? Er det noe som har løftet frem vår kultur så er det da anvendt tanke?

Kulturskolens styrke er muligheten til å underbygge individuell entusiasme. Ingen nasjonal standard skulle sette grenser for formidlingen, elevens interesse og kunnskapstørst skulle være eneste fokus.

Den utvidede kulturskoles fagplan kan se slik ut:

Kunstfag: Musikk, tegning/maling, dans, teater, regi

Humaniora: Skrivefag, historie, filosofi

Håndverksfag: Instrumentbygging, vev, grafikk

Realfag: Astronomi, geologi, elektronikk, matematikk

Media/informasjon: Radio, journalistikk, data, musikkproduksjon, teater- og filmproduksjon

Inspirasjon krever mer enn gjentakelse, interesse forutsetter også selvstendig tenkning. Forskning appellerer bl a til redelighet, ydmykhet og pågangsmot. Det er ingen grunn til at ti – tolvåringer ikke skulle ha begreper om forskning og anvendt viten. Heller ingen grunn til å la vær å bruke deres resultater f eks lokalpolitisk.
Mitt kulturhus

Tom dag

Jeg ville gjerne skrevet noe som gir følelse av fylde til denne dagen. Som musikk av Anton Bruckner men sprunget ut av mitt eget hjerte.

I stedet får jeg skrive om hva jeg gjør når jeg ikke har den følelsen. Da finner jeg en viss trøst i å lete etter den. Derfor kan jeg være opptatt av filosofi på slike dager. Det gir ingen mening men viser kanskje veien til mening. Søken er en slags stedfortredende mening.

Midt opp i dette kommer så omverden med sine endeløse trivialiteter og larmende krav. De gjør meg handlingslammet. Eller søkte jeg filosofien fordi jeg alt var handlingslammet? Så er kanskje ikke mine motiver så storartede. Men om motivet ikke er det aller beste så er det kanskje det nest beste?

Eller prøver jeg å sette himmel og jord i bevegelse for en eller annen privat gevinst? Nei det tror jeg ikke, så enkel er jeg ikke. Når jeg i en eller annen forstand er i kjelleren så prøver jeg faktisk i noen grad å se meg om, lære noe om hvordan de opplever tilværelsen som holder til der nede til daglig.

Det skjer så mye nedslående i byen nå. Tangenhallene vil få den skjebnen som Per og Pål fra eventyret hadde tiltenkt den utgåtte skosålen. Kulturhusplaner og andre planer svever ubesluttsomt gjennom hodene våre mens dyrekjøpte kommunale tusenlapper drysser jevnt og trutt.

Så har det kommet en mann med alt det vi savner: penger og pågangsmot. Og et avskyelig kulturhusprosjekt.

Stilleben

Man kan tenke slik: Sannhet om det åndelige i seg selv finnes ikke. Det åndelige er en egenskap ved menneskesinnet, forestillinger blir sannheter for mennesker nettopp fordi de befinner seg i menneskesinnet. Først gjennom sinnets kontakt med sansenes verden flyter det åndelige ut i den materielle verden.

Det åndelige har altså ikke nødvendigvis noen væren, dets vesen kan være kontinuerlig bliven.

Tangen farvel

Det grunnleggende valget er om man skal handle radikalt eller konvensjonelt. I det ene tilfelle skjer en forandring, livsforholdene forbedres eller forverres. I det andre tilfelle forblir alt ved det samme, forandringer skjer bare innenfor rammen av rådende strømninger og trender.

I kulturhusdebatten er frontene temmelig klare: Hallene på Tangen Verft representerte det ene, alle andre alternativ det andre valg. Med et pennestrøk på et kommunalt kontor er hallene på Tangen feid vekk uten å komme i nærheten av noen forespeilt demokratisk prosess. Dermed er dette grunnleggende valget falt bort.

For meg personlig representerer det både en lettelse og et problem. Det er en lettelse å vite at det ikke bare er på individplan at kommunen er villig til å tilsidesette eksistensielle behov. Problemet er at jeg i denne sammenhengen har lagt ned mye tid, inspirasjon og arbeid i et radikal synspunkt. Det er et paradoks at det nettopp var ut fra ønske om møte kommuneadministrasjonens kultur- og kommunikasjonsproblem på en positiv måte at jeg valgte å engasjere meg i første omgang.

I disse dager går jeg rundt med en hul følelse og spør meg selv hva jeg skal gjøre nå. Å gi opp er ikke aktuelt, jeg har ideer nok til å fylle resten av livet med hvis jeg vil, dessuten mange som støtter meg og synes at det jeg vil er viktig.

Jeg må tilstå at jeg humret litt i skjegget da jeg ble forespurt om å være med i en liten kommunal gruppe som skulle få jobbe litt med kulturhussaken på laveste nivå. Det tok 16 år å bli spurt om noe som helst.

Stilleben

1

Jeg har hatt en pause og ennå sitter smilet fast på leppene mine. Men jeg kan ikke lenger huske hva jeg smiler av.

2

Det er ikke viktig om du kaller meg verdens største kødd. Det viktige er hvorvidt jeg ér det.