Tilbakegang

Det norske mål er ikke lenger å bli det best mulige samfunn. Man kan snarere si at man gjør det beste ut av det innenfor rammen av et paradigme som optimaliserer for en viss form for nytelse i en viss fase av livet for et visst segment av folket. Målgruppen kan karakteriseres som forholdsvis ureflekterte, ansvarsløse individer med et verdisyn langt på vei sammenfallende med naturkreftenes frie spill.

De fleste jeg kjenner ser på samfunnet som en slags jaktmark hvor man henter sitt (ut)bytte hvor man kan uten tanke for hvordan aktiviteten virker tilbake på det landskapet man høster. Det utarmer livsgrunnlaget, institusjonene som i sin tid ble bygget for å forbedre våre liv blir nå nedbygget pga overbeskattning og underprioritering. Resultatet blir at samfunnet som helhet går tilbake.

Memer

Det ser ut til at personligheten vår kan bestå av en mengde isolerte særinterresser som bare blir nødt til å finne en måte å samarbeide på. Hvordan denne konstellasjonen blir utgjør vår personlighet. Jeg antar det er dette Richard Dawkins mener med ”memer”.

Dette med memer er interessant, f eks at man kan forstå at hver enkelt av de memene som utgjør ”en selv” må være satt sammen av et sett memer selv (som da blir våre ”beste-memer”!), det må være lag på lag av memegenerasjoner, helt inntil der hvor memene er oppløst i sine enkleste faktorer, sin reneste form.

Møter du et annet menneske med den hensikt å skade ekskluderer du en rekke memer, tenkekonsepter, som andelshaver i din personlighet. For å ønske å skade et annet menneske må man ekskludere lidelsen i den annens uttrykk og lukke ute de memene som ville la seg bevege av den andres appell. I stedet kaller du frem horder annet steds fra, ”helter” som kjemper for et eller annet stort ideal, konsepter og synskvinkler som lar det du gjør stå for deg som nødvendig og prisverdig, uansett hvor nedrig. Vi har altså "Beskyttere" i meme-verden, som virker ved å gi oss tanker om virkeligheten som ikke stemmer overens med fakta.

Vi er memer som gråter, som ler, som hater eller elsker, memer er substansen av vår kroppsbundne personlighet.

Vår kultur har gjennom kristendommen gjort det til sin sak å spre memene for det å elske. Men memer, i likhet med gener, virker over store tidsspenn. Det kan forklare hvorfor vi etter 2000 år ikke er kommet lengre.

Men jeg makter ikke annet enn bare i de korteste glimt å se noen helhet, så korte glimt at jeg neimen ikke er sikker på hva jeg så. Dette er en måte de ukjente memene uttrykker seg på. Kanskje blir jeg kjent med dem en dag, får kjenne deres "interne personlighet". Kanskje er de nye rom å gjennomvandre.

Dette med memer er spennende fordi det lager en sømløs overgang mellom viten og noe vi godt kan kalle ånd.