Astrosofi og astronomi

I pubertetalder startet depresjonene som skulle bli en tilbakevendende plage gjennom ungdomstiden min. Da pleide jeg å bruke stjernehimmelen for å sette min egen smerte i perspektiv: jeg er et støvfnugg på et støvfnugg på et støvfnugg; likevel er jeg del av en verden så praktfull og stor at selv de minste astronomiske størrelser fremstår som "tilnærmet uendelig" for min fatteevne. Stjernehimmelen var en kosmisk fanfare på et bakteppe av en  julestemning - lignende følelse. Den fikk meg til å føle meg tryggere, den gav meg trøst. Inntil neste gang det bar utfor.

Gjennom mer praktisk orienterte venner kom jeg senere inn på astronomien. Jeg lærte å orientere meg på stjernehimmelen og visste hvor jeg fant de mest oppsiktsvekkende fenomenene, også de man bare kan se gjennom teleskop. Det var en storartet erfaring men jeg er ikke så sikker på at jeg kom nærmere stjernehimmelen for det. Det jeg fikk mest ut av i den perioden var kanskje en rekke kreative spekulasjoner.

Sleipe transaksjoner

Da Oljefondet ble Statens Pensjonsfond Utland skjedde mer enn at man bare bestemte bruken av pengene. I utgangspunktet var Oljefondet alles eiendom, vi var alle likeverdige deleiere (Frp ville sogar dele ut utbyttet - den gangen ca 250 000 kr til hver).

Da vi fikk SPU ble pengene lagt inn under pensjonsordningen. Dermed skjedde en omfordeling som begunstiget høyere inntektsgrupper på bekostning av de lavere.

Dette er et eksempel på det enorme gapet som kan være mellom gode intensjoner og praktisk handling når det gjelder fattigdomsbekjempelse. Med en disponering som denne definerer lovverket en del av befolkningen som vinnere og en annen som tapere. Lovverket, slik det kommer til uttrykk gjennom pensjonistloven, er partisk.

For de utpekte taperne blir det vanskelig å forstå lovens relevans som rettesnor og bidrar til et distansert forhold til politisk retorikk om fattigdomsbekjempelse.

Stilleben

Jeg vil gjerne være en person som kunne vært et forbilde for meg selv.

Avatar

Jeg har nettopp sett Avatar og den gjorde inntrykk på mange plan.

Det ene er grafikken: hvem har kommet på å tenke en verden som dette?
Så tenker jeg på teknikken bak grafikken med tilnærmet ærefrykt: dette er virkeligheten i filmen!

Men først og fremst tenker jeg på historien: dette er min historie!

 

Vi må normalisere arbeidslivet!

Jeg er blitt NAV-klient og tenker mye på arbeid. Tankene går omtrent slik:

Arbeidslivets normale funksjon er å skaffe til veie det vi trenger og ønsker oss i livet. Utviklingen har økt vår produktivitet og i dag dekkes alle våre rimelige behov av en liten del av arbeidsinnsatsen.

Men systemet forutsetter at vi holder produksjonen oppe og derfor legges enorme ressurser inn i å kondisjonere oss som stadig mer aktive og hjelpeløse konsumenter - bl a gjennom fremprovoserte økonomiske avhengighetsforhold og ved å korrumpere menneskers verdigrunnlag.

Dette burde vi ikke tolerere fordi det er en faktisk forbrytelse både mot miljøet og mot menneskeheten.

  

Ordningen om autanasi

Dette er en formulering jeg kom frem til en gang jeg egentlig tenkte på noe annet; narkotikalovgivningens forhold til menneskets "iboende" rett til å utforske sitt eget erfaringspotensiale. Autanasi kom inn i bildet som et slags ytterpunkt for dette prinsippet.

Det kan ikke godt kalles "Loven om…" ettersom det nettopp dreier seg om lovens grenser, erkjennelsen av at det finnes områder i et menneskes liv hvor loven ikke har forutsetninger for å være av avgjørende betydning.

Tragedy of the commons

”Environmental problems are difficult to solve because Earth is a ”public good”. Even though we would all be better of if everybody reduced their environmental impact it is not in anyone’s individual interest to do so. This leads to the famous ”tragedy of the commons”, in which public resources are overexploited and everyone suffers.”

NS 141109 s28