Hva er vekst?

Nesten alle som har brydd seg nok til å la høre fra seg er i hovedtrekk enige om hvordan vi ønsker at Kragerø skal utvikle seg. Hvordan kan det så ha seg at det byen er i ferd med å bli er så helt anderledes enn vi ønsker? Hvem har egentlig bestemt det?

Jeg tenker at et samfunn nødvendigvis enten er i vekst, stagnasjon eller forfall, og får man velge så velger man selvfølgelig vekst. Men begrepet "vekst" er sterkt utsatt for erosjon. Hvis ens mål ikke gjenspeiler et troverdig ønske om høyere livsuttrykk blir det likevel stagnasjon eller forfall det som skjer.

Interface

Det er de usynlige sakene som belyser de snevre holdningene. En dame her i Kragerø er overtroisk og har angst fordi hun bor i hus nr 13. Det er ingen god grunn til at hun ikke skulle få bo i nr 11b eller nr 15, spesiellt fordi hun bor i det siste huset i en gate uten muligheter for videre utbygging. Men kommunestyret sa nei.

Hadde det vært 1000 innbyggere som måtte leve med en slik angst ville nok saken stilt seg anderledes. Man ville ikke tvinge en betydelig andel av befolkningen til å leve med redusert livskvalitet uten at det forelå en vektig grunn, uansett hva man selv måtte mene om saken.

Det kommunestyret ikke har fått med seg er at en sak er ikke mer eller mindre betydelig ut fra hvor mange den rammer eller i hvilke grad den reflekterer anerkjente synsmåter. Ingen opplever verden fra mer enn en enkelt persons perspektiv for det er bare på individnivå at all smerte, glede, sansning og bevissthet i verden finnes. Utenfor den enkeltes erfaring eksisterer intet fordi selv eksistens i seg selv er en individuell erfaring.

Mere enn noe annet er det lokalpolitikk og kommuneadministrasjon som er vår interface mot verden. Det de bestemmer er avgjørende for hva slags liv vi får under vårt eneste besøk her i verden. Det tror jeg dessverre de færreste av dem har noe forhold til.

Derfor representerer Coelhos paradigme; at hvert enkelt menneske spiller hovedrollen i verdens historie, et kvantesprang i forståelsen av verden.
 

The lions share

Det er tid for det enkle og det nære. Gå rundt å stelle med huset og andre jordnære sysler er det jeg lengter etter på denne tiden. Kanskje burde jeg ikke ha engasjert meg så mye, eller på en måte som tillot meg å leve i pakt med årstiden o a.

Jeg arresterer meg selv med det samme det er sagt. Det impulsive har ingen gjennomføringsevne, bare i pakt med arbeidshesten i oss får det impulsive noe gjort. Problemet er at siden de begge besitter samme kropp er det time share som gjelder. Og gjett hvem som får the lions share?

Stilleben

Grensen for glede settes ved den gledendes evne til å la seg glede. Men den grensen er ikke endelig.

To ord jeg gjerne ville sløyd

Det er to ord jeg gjerne skulle ha sløyd. Det ene er Finkultur. Det er forakten for nedarvet mangel på medmenneskeansvar i de samfunnsskiktene hvor finkulturen har hatt grobunn som flyter over på kulturen som er muliggjort i deres kjølvann. Man glemmer at de som skapte bildene, musikken, diktene som regel ikke selv tilhørte disse skiktene, de var betalte lakeier. Det de skapte har bare vært så storartet at det har gitt gjenlyd selv i de mest kjøpesterke gruppene.

Kanskje er finkulturen i ferd med å bli en utryddingstruet kultur.

Jeg ønsker man kunne vrenge ordets mening og begynne å oppfatte ord-delen fin som fin og ikke som nåværende ”fin”. At man finner igjen en forventning til det opplevelsespotensiale som finkulturen representerer.

Det andre ordet er Amatør. Det er gått inn i språket at det betegner en som fusker i faget, en som mangler ikke bare nødvendig teknikk men også dyp forståelse for emnet. Men det krever ikke lange tankespranget å assosiere første orddel ”ama-” med andre latinskklingende ord som amate, amore. Det er i så fall blinkskudd. Amatør er en betegnelse på den som gjør det han gjør uten annen motivasjon enn kjærlighet til det han gjør.

Når jeg på mitt felt viker tilbake fra å kalle meg kunstner så skyldes ikke det mitt amatørskap men mitt forsømte håndverk.

 

Stilleben

Så kom da, skjebne,

her er jeg.

Jeg kan ikke unngå deg.

Du kan ikke spare meg.

Verdien av "jeg"

Jeg har levd alene i mange, mange, mange år. I det praktiske livet kan man ikke si at jeg klarer meg så overvettes bra. En borgerlig verdiskala vil neppe klassifisere meg som vellykket.

Min oppdragelse forutsatte en fremtid med en varm og huslig kvinne som uunværlig bestandel. I førskolealder tror jeg at jeg fremsto som et, om ikke tilbakestående, så lett enfoldig barn, neppe i stand til å klare seg så bra i livet på egen hånd.
Det oppdragelsen gav av skyldfølelse, personlige komplekser og overdrevet pliktfølelse gjorde meg til lett bytte for en helt annen type kvinner.

Kanskje var jeg noe tilbakestående som barn. Det er også mulig at jeg egentlig ikke er blitt særlig klokere med årene. Men i et henseende har erfaringen forandret mitt syn: Jeg tror ikke lenger at de fleste er så mye klokere.

Blandt mine jevnaldrede ser det ut som om mange har en livsstrategi som dreier seg om å forlenge fortiden. Ikke så klokt tror jeg, hverken for dem selv eller for verden.

Alt i alt er jeg ikke så sikker på at jeg ikke har vunnet mer enn jeg har tapt - så langt. Jeg har ennå idealer, evne til entusiasme, evne til å verdsette. En fremtid?