Det utvidede kulturskolebegrep

 Kulturskolen er en slumrende kjempe hvis potensiale ingen ser ut til å verdsette. På bakgrunn av en veldokumentert nasjonal kunnskapskrise er det veldig vanskelig å forstå.

Tilsvarende vanskelig er det å forstå det snevre kulturbegrepet den nåværende kulturskolen forholder seg til. Hvorfor ferdighet/følelse og ikke ferdighet/tanke? Er det noe som har løftet frem vår kultur så er det da anvendt tanke?

Kulturskolens styrke er muligheten til å underbygge individuell entusiasme. Ingen nasjonal standard skulle sette grenser for formidlingen, elevens interesse og kunnskapstørst skulle være eneste fokus.

Den utvidede kulturskoles fagplan kan se slik ut:

Kunstfag: Musikk, tegning/maling, dans, teater, regi

Humaniora: Skrivefag, historie, filosofi

Håndverksfag: Instrumentbygging, vev, grafikk

Realfag: Astronomi, geologi, elektronikk, matematikk

Media/informasjon: Radio, journalistikk, data, musikkproduksjon, teater- og filmproduksjon

Inspirasjon krever mer enn gjentakelse, interesse forutsetter også selvstendig tenkning. Forskning appellerer bl a til redelighet, ydmykhet og pågangsmot. Det er ingen grunn til at ti – tolvåringer ikke skulle ha begreper om forskning og anvendt viten. Heller ingen grunn til å la vær å bruke deres resultater f eks lokalpolitisk.
Mitt kulturhus

Tom dag

Jeg ville gjerne skrevet noe som gir følelse av fylde til denne dagen. Som musikk av Anton Bruckner men sprunget ut av mitt eget hjerte.

I stedet får jeg skrive om hva jeg gjør når jeg ikke har den følelsen. Da finner jeg en viss trøst i å lete etter den. Derfor kan jeg være opptatt av filosofi på slike dager. Det gir ingen mening men viser kanskje veien til mening. Søken er en slags stedfortredende mening.

Midt opp i dette kommer så omverden med sine endeløse trivialiteter og larmende krav. De gjør meg handlingslammet. Eller søkte jeg filosofien fordi jeg alt var handlingslammet? Så er kanskje ikke mine motiver så storartede. Men om motivet ikke er det aller beste så er det kanskje det nest beste?

Eller prøver jeg å sette himmel og jord i bevegelse for en eller annen privat gevinst? Nei det tror jeg ikke, så enkel er jeg ikke. Når jeg i en eller annen forstand er i kjelleren så prøver jeg faktisk i noen grad å se meg om, lære noe om hvordan de opplever tilværelsen som holder til der nede til daglig.

Det skjer så mye nedslående i byen nå. Tangenhallene vil få den skjebnen som Per og Pål fra eventyret hadde tiltenkt den utgåtte skosålen. Kulturhusplaner og andre planer svever ubesluttsomt gjennom hodene våre mens dyrekjøpte kommunale tusenlapper drysser jevnt og trutt.

Så har det kommet en mann med alt det vi savner: penger og pågangsmot. Og et avskyelig kulturhusprosjekt.

Stilleben

Man kan tenke slik: Sannhet om det åndelige i seg selv finnes ikke. Det åndelige er en egenskap ved menneskesinnet, forestillinger blir sannheter for mennesker nettopp fordi de befinner seg i menneskesinnet. Først gjennom sinnets kontakt med sansenes verden flyter det åndelige ut i den materielle verden.

Det åndelige har altså ikke nødvendigvis noen væren, dets vesen kan være kontinuerlig bliven.

Tangen farvel

Det grunnleggende valget er om man skal handle radikalt eller konvensjonelt. I det ene tilfelle skjer en forandring, livsforholdene forbedres eller forverres. I det andre tilfelle forblir alt ved det samme, forandringer skjer bare innenfor rammen av rådende strømninger og trender.

I kulturhusdebatten er frontene temmelig klare: Hallene på Tangen Verft representerte det ene, alle andre alternativ det andre valg. Med et pennestrøk på et kommunalt kontor er hallene på Tangen feid vekk uten å komme i nærheten av noen forespeilt demokratisk prosess. Dermed er dette grunnleggende valget falt bort.

For meg personlig representerer det både en lettelse og et problem. Det er en lettelse å vite at det ikke bare er på individplan at kommunen er villig til å tilsidesette eksistensielle behov. Problemet er at jeg i denne sammenhengen har lagt ned mye tid, inspirasjon og arbeid i et radikal synspunkt. Det er et paradoks at det nettopp var ut fra ønske om møte kommuneadministrasjonens kultur- og kommunikasjonsproblem på en positiv måte at jeg valgte å engasjere meg i første omgang.

I disse dager går jeg rundt med en hul følelse og spør meg selv hva jeg skal gjøre nå. Å gi opp er ikke aktuelt, jeg har ideer nok til å fylle resten av livet med hvis jeg vil, dessuten mange som støtter meg og synes at det jeg vil er viktig.

Jeg må tilstå at jeg humret litt i skjegget da jeg ble forespurt om å være med i en liten kommunal gruppe som skulle få jobbe litt med kulturhussaken på laveste nivå. Det tok 16 år å bli spurt om noe som helst.

Stilleben

1

Jeg har hatt en pause og ennå sitter smilet fast på leppene mine. Men jeg kan ikke lenger huske hva jeg smiler av.

2

Det er ikke viktig om du kaller meg verdens største kødd. Det viktige er hvorvidt jeg ér det.

Virkelighet og filosofi

Jeg har en grunnoppfatning om tilværelsen som Paulo Coelho uttrykker slik: ”Det spiller ingen rolle hva du gjør eller hvem du er, ethvert menneske her på jorden vil alltid spille hovedrollen i verdens historie” For meg betyr det: ”Et hvert individ er substansen i tilværelsens mening”.

Et menneske i min omgivelse er nettopp død. Obduksjon gjenstår men det er rimelig å anta at hun tok sitt eget liv. En gang i tiden må hun ha vært tilnærmet normal, hun har barn og har fungert som lærer. Hun skrev dikt med mening i etter hva som blir sagt.

Men slik jeg møtte henne var hun ikke en person jeg vil savne, hun var av dem som kan få en til å tvile på menneskets grunnleggende godhet. Hun led nok selv men lot også andre lide. Jeg traff henne først i vår og det jeg så av henne da gjorde at jeg frøs henne ut av livet mitt. Likevel sitter jeg igjen med en følelse av det som har skjedd er veldig leit.

Fred senke seg over hennes minne etter hvert.

Av Coelhos paradigme følger at dette mennesket er (var) meningen med universet. Jeg kunne skjule meg i begrepståken; som et uskarpt fotografi har ikke ordene tilstrekkelig oppløsningskraft til at de makter å gjengi dette forholdet på en meningsfull måte. Men ullenhet trengs ikke. Coelhos paradigme er ikke noen grunnleggende sannhet for meg, det er en valgt målsetting. Det jeg her har skissert er et paradoks som må løses underveis mot virkeliggjørelsen av denne målsettingen.

Stilleben

Akkurat nå fikk jeg inn en sms fra byens vakreste kvinne: God kveld einar. Husk kaffe i morgen klokken elleve. Håper du har det fint. God natt. C. Jeg svarer: Husker. God natt C! Så setter jeg meg ned og rister vantro på hodet.