Første bud

Å "tilrettelegge"presentasjonen av politiske standpunkt er, uansett grunn, i realiteten å føre sine tilhengere bak lyset. En slik handling avslører mistillit til dem man selv søker tillit hos. Ved å villede velgerne korrumperer man i praksis selve den demoktatiske prosessen .

Å representere et standpunkt forutsetter reservasjonsløs erklæring av dets innhold.

Refleksjon

Jeg skulle kaste et ark. Det var ikke så enkelt for på arket stod:
"Under dagens markedsliberalistiske system virker tilværelsen mer gjennomkontrollert enn noen gang før. "Frihetsfølelse" forutsetter tilsynelatende motstandsløs underkastelse under systemets premisser. De eneste som virker virkelig frie er markedskreftene selv."

Nå har jeg skrevet det her. Da kan jeg kaste arket. Spør meg selv hvorfor jeg må ta vare på det. En åpenbaring som vi sette alt på hue og bidra til systemets sammenbrudd? Samlemani?

Hund i huset!

Det var det året vi flytta til Alta (jeg var vel 8- 9 år) at jeg kom til å kjenne et sterkt sug: jeg  ville så forferdelig gjerne ha en hund! Foreldrene mine var ikke til å rokke men jeg maste og bad og til slutt kom de med noen halvkvedede viser, litt ymting om overraskelser til jul og sånn...
Joda, jeg fikk da hund til jul - en TØYHUND! Til mine foreldres forsvar: de påfølgende årene flyttet vi fire ganger i forholdsvis rask rekkefølge og bodde til dels supertrangt; det var ikke PLASS til noen bikkje i tilværelsen, hverken på den ene eller den andre måten.

Som voksen var det uavhengighet som gikk foran alt, hundetankene havnet i bakgrunnen sammen med mye annet tankespinn. Jeg vek nok også tilbake for ansvaret.

Så, på tampen, var det helsa som ble det rasjonelle alibiet for endelig å realisere barndomsdrømmen.

Anskaffelsen var for øvrig på ingen måte så veloverveid som jeg prøver å få det til å virke. Jeg må i det hele tatt bekjenne at det er liten grunn til å la seg imponere av viljens, stanhaftighetens og beslutsomhetens rolle som initiatorer for de store forandringer i mitt liv. Jeg syns jeg fornemmer en helt annen slags mekanisme; noe i meg sier at nå skjer det faktisk og resten av meg tror at det er sant. Mer som en ytre autoritet enn en indre beslutning.

Hun pleide å hete Ronja, nå heter hun Kaja Jeg liker ikke asossiasjonen til Astrid Lindgrens figur. Hun er en 10 år gammel Springer Spaniel. Opprinnelig utdannet til å markere på 
bomber(!) men mesteparten av livet har hovedoppgaven vært mer prosaisk: spore opp mugg og råte i gamle hus. 


Som pensjonist blir hennes eneste oppgave å dra meg opp av senga om morgenen og  mosjonere meg både titt og ofte.Så er det jo den gamle drømmen da; den lange vandringen på mer og mindre gjengrodde stier med min firbente følgesvenn...

"I can never be what I ought to be until you are what you ought to be"

Et utsagn av Martin Luther King som sier meg at virkeliggjørelsen av menneskehetens potensiale forutsetter fullverdige livsvilkår for alle. 
Et sant demokrati kan ikke fordele livsbetingelsene slik at vi blir vinnere og tapere her i livet. Demokratibegrepet blir da bare et skalkeskjul for flertallsopportunisme, i sin tur en glorifisert form for despoti. 
Ingen underlegger seg frivillig et system som gir dem selv rollen som tapere. 

På samme måte som ballspill kan erstatte vold som utløp for agressivitet må det gå an å skille kampen for å "lykkes" fra kampen for tilværelsen.

Nytt liv for gamle noter

Rigmor Titt, Leif Ree-Pedersen og jeg fremfører en triosonate av Pepush, antakelig på elevkonsert i Terminus Hall 1971.

Det flyter av noter overalt i mitt hus og i blant dukker det opp gode minner som synger på siste verset. Da hender det min tidligere profesjon som notetegner kommer godt med.

Her er begynnelsen på triosonaten Rigmor og jeg er enige om vi spilte på overnevnte konsert. Må ha brukt den senere oså for en stemme er transponert, vi gjorde ikke sånnt må vite!.


"Arkeologisk funn"

Refleks

Morgenens oppsiktsvekkende nyhet var "narkometere". Det hevdes at et langt større antall bilister kjører "i pille- og narkorus"  enn i alkoholpåvirket tilstand.
Det er verd å merke seg denne tendensiøse språkbruken ble foretrukket av den statlige radiokanalen Nrk P2 framfor mer saklig formulering som f eks "under påvirkning av sløvende legemidler eller narkotiske preparater".

Noen spesifikasjon av medikamenter ble ikke gitt, heller ikke ble det lagt frem noen statistikk. Sist jeg hørte fantes ingen faktabaserte forskningsresultater om dette, derimot indikasjoner på at cannabispåvirkning i snitt medførte noe sikrere kjøring.

Saken smaker veldig av den spesielle formen for narkoparanoia som kommer til uttrykk gjennom den norske narkotikapolitikken. Fra tid til annen legger man ellers merke til tilsvarende blomstrende språkbruk fra det ellers så saksorienterte byråkratiets side. Det kan virke som om det i særlig grad er bombastiske reaksjonære holdninger som kommer til uttrykk på denne måten.

Feil bruk av bloggen?

Fra å være et nyttig og forholdsvis hyppig brukt sosialt redskap er denne bloggen fullstendig stoppet opp. Jeg tror at koblingen til facebook er noe av årsaken, når jeg vet at mange leser det jeg skriver kommer det noe pretensiøst over prosjektet, jeg blir kritisk på en måte som ikke tjener prosessen. Jeg tror at koblingen til fb ikke lenger fungerer og bra er det (vil man jo fort se).

 Fremover vil jeg at den skal bli mer som den var før: et uredigert tankespeil og ikke så mye et forum for meningsytringer. Jeg har ikke noe imot at de som ønsker det kan følge bloggen, men jeg vil ikke promotere den. Så får vi se om den kan vekkes til live igjen.