Refleksjon

Jeg skulle kaste et ark. Det var ikke så enkelt for på arket stod:
"Under dagens markedsliberalistiske system virker tilværelsen mer gjennomkontrollert enn noen gang før. "Frihetsfølelse" forutsetter tilsynelatende motstandsløs underkastelse under systemets premisser. De eneste som virker virkelig frie er markedskreftene selv."

Nå har jeg skrevet det her. Da kan jeg kaste arket. Spør meg selv hvorfor jeg må ta vare på det. En åpenbaring som vi sette alt på hue og bidra til systemets sammenbrudd? Samlemani?

Hund i huset!

Det var det året vi flytta til Alta (jeg var vel 8- 9 år) at jeg kom til å kjenne et sterkt sug: jeg  ville så forferdelig gjerne ha en hund! Foreldrene mine var ikke til å rokke men jeg maste og bad og til slutt kom de med noen halvkvedede viser, litt ymting om overraskelser til jul og sånn...
Joda, jeg fikk da hund til jul - en TØYHUND! Til mine foreldres forsvar: de påfølgende årene flyttet vi fire ganger i forholdsvis rask rekkefølge og bodde til dels supertrangt; det var ikke PLASS til noen bikkje i tilværelsen, hverken på den ene eller den andre måten.

Som voksen var det uavhengighet som gikk foran alt, hundetankene havnet i bakgrunnen sammen med mye annet tankespinn. Jeg vek nok også tilbake for ansvaret.

Så, på tampen, var det helsa som ble det rasjonelle alibiet for endelig å realisere barndomsdrømmen.

Anskaffelsen var for øvrig på ingen måte så veloverveid som jeg prøver å få det til å virke. Jeg må i det hele tatt bekjenne at det er liten grunn til å la seg imponere av viljens, stanhaftighetens og beslutsomhetens rolle som initiatorer for de store forandringer i mitt liv. Jeg syns jeg fornemmer en helt annen slags mekanisme; noe i meg sier at nå skjer det faktisk og resten av meg tror at det er sant. Mer som en ytre autoritet enn en indre beslutning.

Hun pleide å hete Ronja, nå heter hun Kaja Jeg liker ikke asossiasjonen til Astrid Lindgrens figur. Hun er en 10 år gammel Springer Spaniel. Opprinnelig utdannet til å markere på 
bomber(!) men mesteparten av livet har hovedoppgaven vært mer prosaisk: spore opp mugg og råte i gamle hus. 


Som pensjonist blir hennes eneste oppgave å dra meg opp av senga om morgenen og  mosjonere meg både titt og ofte.Så er det jo den gamle drømmen da; den lange vandringen på mer og mindre gjengrodde stier med min firbente følgesvenn...

"I can never be what I ought to be until you are what you ought to be"

Et utsagn av Martin Luther King som sier meg at virkeliggjørelsen av menneskehetens potensiale forutsetter fullverdige livsvilkår for alle. 
Et sant demokrati kan ikke fordele livsbetingelsene slik at vi blir vinnere og tapere her i livet. Demokratibegrepet blir da bare et skalkeskjul for flertallsopportunisme, i sin tur en glorifisert form for despoti. 
Ingen underlegger seg frivillig et system som gir dem selv rollen som tapere. 

På samme måte som ballspill kan erstatte vold som utløp for agressivitet må det gå an å skille kampen for å "lykkes" fra kampen for tilværelsen.