Fra universets begynnelse ser vi én bevegelse: Fra det enkle til det komplekse. På en planet i en perfekt avstemt bane rundt en uvanlig stabil stjerne har denne tendensen nådd et høydepunkt. Det er oppstått komplekse molekyler med egenskaper som medfører at de under gitte omstendigheter reproduserer seg selv. Naturlig utvelgelse over tid har ført til biologisk liv og i det aller siste også forstående liv.
For universet er denne utviklingen uten betydning for så vidt som at den bare er knyttet til en enkelt planet. Men om menneskeheten får om så bare noen få millioner år på å utvikle seg og sin teknikk videre kan det bli en helt annen sak.
Man kan se det slik: Det tok ca 3 minutter for universets grunnelementer å finne sin form, deretter en halv million år for elementene til å "finne hverandre" og danne stabile strukturer. Så gikk ytterlige 13,7 mrd år før disse elementene begynte å danne former av en art og kompleksitet som tillot universet å forstå seg selv og manipulere sine elementer planmessig.
Det kan virke "urettferdig" å sammenligne utvikling av intelligens med dannelsen av universets elementer; man tenker seg intelligens som resultatet av årmilliarders prøving og feiling, og elementene som manifestasjonen av universets iboende forutsetninger. Snur vi det på hodet blir forskjellen mer uklar. Hvorfor skulle Plancktidens prosesser ende opp som fire hårfint avstemte naturkrefter, uten at det forelå noen spesiell tanke bak eller grunn til at de skulle bli det og dessuten forholde seg til hverandre? Hvordan kunne et proton, dannet på et sted og et tidspunkt, komme til å passe perfekt sammen med et elektron fra et annet sted og en annen tid og konsekvensen av en helt annen prosess, 700 000 år senere?
Når et ordnet system på denne måten dannes uten gitte forutsetninger er det lett å henfalle til tanker om en "intelligent designer".
(under redigering)
