Hund i huset!

Det var det året vi flytta til Alta (jeg var vel 8- 9 år) at jeg kom til å kjenne et sterkt sug: jeg  ville så forferdelig gjerne ha en hund! Foreldrene mine var ikke til å rokke men jeg maste og bad og til slutt kom de med noen halvkvedede viser, litt ymting om overraskelser til jul og sånn...
Joda, jeg fikk da hund til jul - en TØYHUND! Til mine foreldres forsvar: de påfølgende årene flyttet vi fire ganger i forholdsvis rask rekkefølge og bodde til dels supertrangt; det var ikke PLASS til noen bikkje i tilværelsen, hverken på den ene eller den andre måten.

Som voksen var det uavhengighet som gikk foran alt, hundetankene havnet i bakgrunnen sammen med mye annet tankespinn. Jeg vek nok også tilbake for ansvaret.

Så, på tampen, var det helsa som ble det rasjonelle alibiet for endelig å realisere barndomsdrømmen.

Anskaffelsen var for øvrig på ingen måte så veloverveid som jeg prøver å få det til å virke. Jeg må i det hele tatt bekjenne at det er liten grunn til å la seg imponere av viljens, stanhaftighetens og beslutsomhetens rolle som initiatorer for de store forandringer i mitt liv. Jeg syns jeg fornemmer en helt annen slags mekanisme; noe i meg sier at nå skjer det faktisk og resten av meg tror at det er sant. Mer som en ytre autoritet enn en indre beslutning.

Hun pleide å hete Ronja, nå heter hun Kaja Jeg liker ikke asossiasjonen til Astrid Lindgrens figur. Hun er en 10 år gammel Springer Spaniel. Opprinnelig utdannet til å markere på 
bomber(!) men mesteparten av livet har hovedoppgaven vært mer prosaisk: spore opp mugg og råte i gamle hus. 


Som pensjonist blir hennes eneste oppgave å dra meg opp av senga om morgenen og  mosjonere meg både titt og ofte.Så er det jo den gamle drømmen da; den lange vandringen på mer og mindre gjengrodde stier med min firbente følgesvenn...