Som sex er ikke eiendom noe vi MÅ ha for å klare oss, det har bare en veldig sterk dragning på enkelte av oss. Det er ikke vanskelig å forstå, eiendom betyr kontroll og trygghet, og ikke minst: status.
Men det er et par iøyenfallende sider av denne saken. For det første: hvordan skal man forholde seg til fordeling og likeverd når 350 personer eier like meget som jordas 2 500 millioner fattigste til sammen? Det andre er: hvordan vil jordas stadig økende folketall påvirke fordelingen?
Dette er bakteppet for en merkbar bekymring og diskusjon omkring eiendomsbeskatning i Kragerø for tiden. Folk vender seg utrolig fort til å betrakte sine privilegier som normaltilstand og kvir seg ille når det blir snakk om å gi noe igjen for dem.
Det er grunn til å tenke anderledes om eiendomsretten i framtiden, før eller siden vil den grove skjevfordelingen føre til noen form for slagside eller forlis. I mellomtiden syns jeg de proprietære skal forholde seg rolige og betale for sine privilegier, enten man regner seg som fattige eller rike. Det går nemlig an å skille mellom brukerne, dessuten: med en skjærgårdsvilla skulle selv ikke gamlemor ha noen problem med å få et flexilån hun både kan betale skatt med og leve godt av uten å yte det døyt.
For arvingene går det ikke så bra. Om de skal nyte sitt otium så blir det fordi vi innretter oss slik at otium er en allemannsrett.
