Jeg har en grunnoppfatning om tilværelsen som Paulo Coelho uttrykker slik: ”Det spiller ingen rolle hva du gjør eller hvem du er, ethvert menneske her på jorden vil alltid spille hovedrollen i verdens historie” For meg betyr det: ”Et hvert individ er substansen i tilværelsens mening”.
Et menneske i min omgivelse er nettopp død. Obduksjon gjenstår men det er rimelig å anta at hun tok sitt eget liv. En gang i tiden må hun ha vært tilnærmet normal, hun har barn og har fungert som lærer. Hun skrev dikt med mening i etter hva som blir sagt.
Men slik jeg møtte henne var hun ikke en person jeg vil savne, hun var av dem som kan få en til å tvile på menneskets grunnleggende godhet. Hun led nok selv men lot også andre lide. Jeg traff henne først i vår og det jeg så av henne da gjorde at jeg frøs henne ut av livet mitt. Likevel sitter jeg igjen med en følelse av det som har skjedd er veldig leit.
Fred senke seg over hennes minne etter hvert.
Av Coelhos paradigme følger at dette mennesket er (var) meningen med universet. Jeg kunne skjule meg i begrepståken; som et uskarpt fotografi har ikke ordene tilstrekkelig oppløsningskraft til at de makter å gjengi dette forholdet på en meningsfull måte. Men ullenhet trengs ikke. Coelhos paradigme er ikke noen grunnleggende sannhet for meg, det er en valgt målsetting. Det jeg her har skissert er et paradoks som må løses underveis mot virkeliggjørelsen av denne målsettingen.
