13 mars 2007

Verdien av "jeg"

Jeg har levd alene i mange, mange, mange år. I det praktiske livet kan man ikke si at jeg klarer meg så overvettes bra. En borgerlig verdiskala vil neppe klassifisere meg som vellykket.

Min oppdragelse forutsatte en fremtid med en varm og huslig kvinne som uunværlig bestandel. I førskolealder tror jeg at jeg fremsto som et, om ikke tilbakestående, så lett enfoldig barn, neppe i stand til å klare seg så bra i livet på egen hånd.
Det oppdragelsen gav av skyldfølelse, personlige komplekser og overdrevet pliktfølelse gjorde meg til lett bytte for en helt annen type kvinner.

Kanskje var jeg noe tilbakestående som barn. Det er også mulig at jeg egentlig ikke er blitt særlig klokere med årene. Men i et henseende har erfaringen forandret mitt syn: Jeg tror ikke lenger at de fleste er så mye klokere.

Blandt mine jevnaldrede ser det ut som om mange har en livsstrategi som dreier seg om å forlenge fortiden. Ikke så klokt tror jeg, hverken for dem selv eller for verden.

Alt i alt er jeg ikke så sikker på at jeg ikke har vunnet mer enn jeg har tapt - så langt. Jeg har ennå idealer, evne til entusiasme, evne til å verdsette. En fremtid?