Jeg har aldri hatt noen grunnleggende innsikt i mekanismene som styrer verden. Men i den senere tid har jeg i alle fall gjort et alvorlig forsøk på å orientere meg, og overskriften er tittel på et prosjekt jeg har pålagt meg i den sammenhengen. Prosjektet er langt fra sluttført, det skyldes ikke minst virkningen prosessen har hatt på min psyke. Men i samband med forestående valg syns jeg likevel noen av disse perspektivene er så viktige at de bør nevnes. I øyeblikket er utvalget slik:
1. For første gang i historisk tid er menneskehetens videre eksistens truet av endringer i det globale livsmiljøet.
2. Fordelingen av verdens ressurser er slik at et antall mennesker tilsvarende Tåtøys befolkning rår over like mye som den fattigste halvdelen av klodens befolkning til sammen.
3. Forholdet mellom dem som skaffer tilveie ressursene og de som kontrollerer dem er omtrent femti mot en.
4. Produktiviteten pr kapita har økt 10-fold i løpet av de siste 50 årene og fortsetter å øke i stigende tempo. Gjeldende anslag tilsier at innen overskuelig fremtid vil 80% av arbeidsstyrken være overflødig.
5. Folkestyret forvitrer og en slags nyføydalisme blir en stadig sterkere maktfaktor i samfunnet.
I Norge skal det være valg og i den sammenhengen kan det være verd å merke seg at:
– 4 av de 5 overnevnte punktene har vært fraværende i valgdebatten,
– den politiske kampen om ressursene ikke skyldes ressursmangel men tilpassning til selvvalgte rammebetingelser,
– det finnes ingen partier i landet som representerer nytenkning omkring de politiske rammevilkårene i lys av utviklingen de siste hundre årene,
– Norge er kanskje det landet i verden som har best forutsetninger i form av ressurser og selvstendighet til selv å bestemme sine egne rammevilkår,
– partiet hvor flertallet av landets mest motbydelige personligheter føler seg hjemme har en reell sjanse til vinne valget.
Hva har skjedd med fortellingen om Norge?
Kragerø 10. september 2009
Einar Bang