Astrosofi og astronomi

I pubertetalder startet depresjonene som skulle bli en tilbakevendende plage gjennom ungdomstiden min. Da pleide jeg å bruke stjernehimmelen for å sette min egen smerte i perspektiv: jeg er et støvfnugg på et støvfnugg på et støvfnugg; likevel er jeg del av en verden så praktfull og stor at selv de minste astronomiske størrelser fremstår som "tilnærmet uendelig" for min fatteevne. Stjernehimmelen var en kosmisk fanfare på et bakteppe av en  julestemning - lignende følelse. Den fikk meg til å føle meg tryggere, den gav meg trøst. Inntil neste gang det bar utfor.

Gjennom mer praktisk orienterte venner kom jeg senere inn på astronomien. Jeg lærte å orientere meg på stjernehimmelen og visste hvor jeg fant de mest oppsiktsvekkende fenomenene, også de man bare kan se gjennom teleskop. Det var en storartet erfaring men jeg er ikke så sikker på at jeg kom nærmere stjernehimmelen for det. Det jeg fikk mest ut av i den perioden var kanskje en rekke kreative spekulasjoner.