Det grunnleggende valget er om man skal handle radikalt eller konvensjonelt. I det ene tilfelle skjer en forandring, livsforholdene forbedres eller forverres. I det andre tilfelle forblir alt ved det samme, forandringer skjer bare innenfor rammen av rådende strømninger og trender.
I kulturhusdebatten er frontene temmelig klare: Hallene på Tangen Verft representerte det ene, alle andre alternativ det andre valg. Med et pennestrøk på et kommunalt kontor er hallene på Tangen feid vekk uten å komme i nærheten av noen forespeilt demokratisk prosess. Dermed er dette grunnleggende valget falt bort.
For meg personlig representerer det både en lettelse og et problem. Det er en lettelse å vite at det ikke bare er på individplan at kommunen er villig til å tilsidesette eksistensielle behov. Problemet er at jeg i denne sammenhengen har lagt ned mye tid, inspirasjon og arbeid i et radikal synspunkt. Det er et paradoks at det nettopp var ut fra ønske om møte kommuneadministrasjonens kultur- og kommunikasjonsproblem på en positiv måte at jeg valgte å engasjere meg i første omgang.
I disse dager går jeg rundt med en hul følelse og spør meg selv hva jeg skal gjøre nå. Å gi opp er ikke aktuelt, jeg har ideer nok til å fylle resten av livet med hvis jeg vil, dessuten mange som støtter meg og synes at det jeg vil er viktig.
Jeg må tilstå at jeg humret litt i skjegget da jeg ble forespurt om å være med i en liten kommunal gruppe som skulle få jobbe litt med kulturhussaken på laveste nivå. Det tok 16 år å bli spurt om noe som helst.
