Det er to ord jeg gjerne skulle ha sløyd. Det ene er Finkultur. Det er forakten for nedarvet mangel på medmenneskeansvar i de samfunnsskiktene hvor finkulturen har hatt grobunn som flyter over på kulturen som er muliggjort i deres kjølvann. Man glemmer at de som skapte bildene, musikken, diktene som regel ikke selv tilhørte disse skiktene, de var betalte lakeier. Det de skapte har bare vært så storartet at det har gitt gjenlyd selv i de mest kjøpesterke gruppene.
Kanskje er finkulturen i ferd med å bli en utryddingstruet kultur.
Jeg ønsker man kunne vrenge ordets mening og begynne å oppfatte ord-delen fin som fin og ikke som nåværende ”fin”. At man finner igjen en forventning til det opplevelsespotensiale som finkulturen representerer.
Det andre ordet er Amatør. Det er gått inn i språket at det betegner en som fusker i faget, en som mangler ikke bare nødvendig teknikk men også dyp forståelse for emnet. Men det krever ikke lange tankespranget å assosiere første orddel ”ama-” med andre latinskklingende ord som amate, amore. Det er i så fall blinkskudd. Amatør er en betegnelse på den som gjør det han gjør uten annen motivasjon enn kjærlighet til det han gjør.
Når jeg på mitt felt viker tilbake fra å kalle meg kunstner så skyldes ikke det mitt amatørskap men mitt forsømte håndverk.
