Det norske mål er ikke lenger å bli det best mulige samfunn. Man kan snarere si at man gjør det beste ut av det innenfor rammen av et paradigme som optimaliserer for en viss form for nytelse i en viss fase av livet for et visst segment av folket. Målgruppen kan karakteriseres som forholdsvis ureflekterte, ansvarsløse individer med et verdisyn langt på vei sammenfallende med naturkreftenes frie spill.
De fleste jeg kjenner ser på samfunnet som en slags jaktmark hvor man henter sitt (ut)bytte hvor man kan uten tanke for hvordan aktiviteten virker tilbake på det landskapet man høster. Det utarmer livsgrunnlaget, institusjonene som i sin tid ble bygget for å forbedre våre liv blir nå nedbygget pga overbeskattning og underprioritering. Resultatet blir at samfunnet som helhet går tilbake.
