Jeg kommer i hu et løfte som jeg gav meg selv i vinter: Jeg skulle skrive 5 artikler om nasjonal og internasjonal politikk, begrunne mine noe uvanlige standpunkt, i løpet av ferien. Men det var før sommer i Kragerø skjedde, og nå håper jeg at jeg med dette kan klare å formidle i alle fall de viktigste konklusjonene før valget.
Sist vinter gjorde jeg mitt livs grundigste søk etter et partipolitisk ståsted. Jeg kunne i grunnen ha spart meg bryet for jeg visste jo at alle politiske aktører med vesentlig påvirkningskraft grupperte seg rundt dette ene ståstedet: markedsliberalisme. Den globale markedsliberalismen er derfor ikke tema i valgkampen, det er forlengst overlatt anonyme forhandlere med taleforbud. Forhandlinger er på full gang og en viktig hjørnestensavtale (Gats) skal inngåes i nær fremtid (ikke om fem år, heller ikke to, men i desember!) Dermed får den nasjonale debatten av sekundær betydning; det spiller ingen rolle på sikt om vi kommer inn i den globale markedsliberalismen med hue eller ræva først, om man kan si det slik.
Markedsliberalismen sier ikke bare noe om hva vi skal gjøre, den bygger også på en forståelse av hvem vi er. Den forutsetter at loven om ”den sterkestes rett” gjelder som ramme for menneskelig samhandling. Vi skal forholde oss til hverandre som rovdyr og byttedyr, vi skal oppnå posisjoner ved å nedkjempe hverandre. For alltid skal vi trues til å legge vår livsenergi i overlevelse, skaffe utkomme, status, ikke bli forbigått! Å utvikle våre individuelle kvaliteter, å frigjøre det skapende i oss, blir privat og irrelevant. Vår funksjon blir å være ledd i en forbrukskarusell hvis eneste åpenbare mening er å øke makt og utkomme for en utvalgt gruppe mennesker.
Jeg vet det finnes sterke motforestillinger mot denne fremstillingsmåten. Disse vil jeg i denne omgang avfeie med ordene til en vittig intellektuell: ”Å tro at markedsliberalismen i lengden kan være tjenlig for menneskeheten er som å tro at det går an å spikre syltetøy i taket”.
Markedsliberalismens filosofiske fundament er at ”Vi gjør som vi gjør fordi vi er som vi er”. Mer enn 40 års filosoferende erfaring gjør meg tilbøyelig til å tenke at ”Vi gjør som vi gjør fordi vi er som vi blir”. I dette er vi helt enestående blant dyreartene: Vi er formbare, plastiske, til og med meningen med tilværelsen kan vi forme. Det er f eks ikke sikkert at et utsagn som ”du skal elske sin neste som seg selv” hadde noen klar mening den gangen det ble ytret. Men kanskje har det fokuset det setter på kjærlighetsbegrepet bidratt til å utvikle og forfine det, skapt og skjerpet dets mening over tid.
På veggen hjemme henger en setning av forfatteren Paulo Coelho: ”Det spiller ikke noen rolle hva du gjør eller hvem du er, ethvert menneske her på jorden vil alltid spille hovedrollen i verdens historie”. Det er en vakker setning som jeg umiddelbart kjenner forbinder seg med det beste i meg. Jeg kaller den ”Coelhos Paradigme” og setter den opp mot markedsliberalismens paradigme. Så har jeg et politisk ståsted, noe jeg vil frem til og noe jeg vil bort fra.
I det at markedsliberalismen ikke er del av den politiske agendaen leser jeg et skjult budskap: Dette er for stort og vi for få, vi kan likevel ikke gjøre noe med det. Det er kanskje sant men en annen ting er også sant: Ingen har mer ressurser, ingen er mindre bundet i den internasjonale veven av avtaler, aldri har noe land hatt bedre forutsetninger for å bygge sin egen virkelighet enn Norge anno 2005! For resten av verden kunne vi være et pilotprosjekt for mulig samfunnsutvikling, ikke en trussel mot det bestående.
Hva kan man gjøre i den aktuelle valgkampen? Man kan kjøpe tid! Man kan stemme på de partiene som sleper bena i denne saken, f eks Senterpartiet hvis man er høyrevridd, ellers SV eller RV.
Gi oss tid!
Einar Bang
