Julehilsen

Fra Facebook

Kristendommens tilbaketog i mitt personlige liv har åpnet for en ny tilnærming til personen Jesus: Et menneske med et livsløp og et formidabelt prosjekt som - selv uten persondyrkelse og trolldom (eller underverker som det heter på "språket") - peker på et mulig formål for menneskehetens streben. Skulle noen historisk person være berettiget et gigantisk monument så må det være ham.

Åpningen av Matteus-passjonen er et slikt monument. Med solister, 2 kor, 2 orkestre og barnekor har den den største besetningen jeg kjenner til at Bach har brukt i noe verk.

Jeg hørte Matteus-passjonen for første gang tidlig i 70-åra under påvirkning av cannabis. Jeg opplevde åpningssatsen som selve inkarnasjonen av hva jeg forbinder med "julestemning". Det har ikke forandret seg med årene. Selv om pasjonens tema er Jesu død så er vel vårt mytologiske Jesus-bilde mer enn en historisk beretning - hans død preger vårt bilde av hans fødsel; hans fødsel preger vårt bilde av hans død. Uansett befinner musikken seg hinsides kronologiske eller teologiske perspektiv. Den taler om kimen til noe jeg håper vil blomstre i de kommende årtusner.

Jeg lar dette være min julehilsen til dere alle.

God jul!

--

Om utvikling, mål og mening

Fra universets begynnelse ser vi én bevegelse: Fra det enkle til det komplekse. På en planet i en perfekt avstemt bane rundt en uvanlig stabil stjerne har denne tendensen nådd et høydepunkt. Det er oppstått komplekse molekyler med egenskaper som medfører at de under gitte omstendigheter reproduserer seg selv. Naturlig utvelgelse over tid har ført til biologisk liv og i det aller siste også forstående liv.

For universet er denne utviklingen uten betydning for så vidt som at den bare er knyttet til en enkelt planet. Men om menneskeheten får om så bare noen få millioner år på å utvikle seg og sin teknikk videre kan det bli en helt annen sak.

Man kan se det slik: Det tok ca 3 minutter for universets grunnelementer å finne sin form, deretter en halv million år for elementene til å "finne hverandre" og danne stabile strukturer. Så gikk ytterlige 13,7 mrd år før disse elementene begynte å danne former av en art og kompleksitet som tillot universet å forstå seg selv og manipulere sine elementer planmessig.

Det kan virke "urettferdig" å sammenligne utvikling av intelligens med dannelsen av universets elementer; man tenker seg intelligens som resultatet av årmilliarders prøving og feiling, og elementene som manifestasjonen av universets iboende forutsetninger. Snur vi det på hodet blir forskjellen mer uklar. Hvorfor skulle Plancktidens prosesser ende opp som fire hårfint avstemte naturkrefter, uten at det forelå noen spesiell tanke bak eller grunn til at de skulle bli det og dessuten forholde seg til hverandre? Hvordan kunne et proton, dannet på et sted og et tidspunkt, komme til å passe perfekt sammen med et elektron fra et annet sted og en annen tid og  konsekvensen av en helt annen prosess, 700 000 år senere?

Når et ordnet system på denne måten dannes uten gitte forutsetninger er det lett å henfalle til tanker om en "intelligent designer".
(under redigering)

Smuler fra de rikes bord

Det slo meg at i ren darwinsk forstand kan den økonomiske elite kan betraktes som jordens utvalgte. De har lykkes i å komme til kjøttbeinet - og å holde på det. Det er virkelig mange som sloss om det beinet.

Det er et overtak de ikke kan fravristes: De er gjerne smartere enn oss – og definitivt mer skrupulløse - i politikk så vel som i næringsliv. Derfor har de også uforholdsvis stor makt, over ressurser så vel som over våre sinn.

Derfor finner vi oss i at 350 mennesker, ei lita grend, kan eie like mye som 2,5 milliarder andre.

Derfor kan en småby som Kragerø satse på en fremtid i tjeneste for dem som overtar vårt bo.

Stilleben

Jeg er ikke fri, omstendighetene eier meg.

Artikkel: Fem forhold som beskriver verden

Jeg har aldri hatt noen grunnleggende innsikt i mekanismene som styrer verden. Men i den senere tid har jeg i alle fall gjort et alvorlig forsøk på å orientere meg, og overskriften er tittel på et prosjekt jeg har pålagt meg i den sammenhengen. Prosjektet er langt fra sluttført, det skyldes ikke minst virkningen prosessen har hatt på min psyke. Men i samband med forestående valg syns jeg likevel noen av disse perspektivene er så viktige at de bør nevnes. I øyeblikket er utvalget slik:

1. For første gang i historisk tid er menneskehetens videre eksistens truet av endringer i det globale livsmiljøet.

2. Fordelingen av verdens ressurser er slik at et antall mennesker tilsvarende Tåtøys befolkning rår over like mye som den fattigste halvdelen av klodens befolkning til sammen.

3. Forholdet mellom dem som skaffer tilveie ressursene og de som kontrollerer dem er omtrent femti mot en.

4. Produktiviteten pr kapita har økt 10-fold i løpet av de siste 50 årene og fortsetter å øke i stigende tempo. Gjeldende anslag tilsier at innen overskuelig fremtid vil 80% av arbeidsstyrken være overflødig.

5. Folkestyret forvitrer og en slags nyføydalisme blir en stadig sterkere maktfaktor i samfunnet.

I Norge skal det være valg og i den sammenhengen kan det være verd å merke seg at:

– 4 av de 5 overnevnte punktene har vært fraværende i valgdebatten,

– den politiske kampen om ressursene ikke skyldes ressursmangel men tilpassning til selvvalgte rammebetingelser,

– det finnes ingen partier i landet som representerer nytenkning omkring de politiske rammevilkårene i lys av utviklingen de siste hundre årene,

– Norge er kanskje det landet i verden som har best forutsetninger i form av ressurser og selvstendighet til selv å bestemme sine egne rammevilkår,

– partiet hvor flertallet av landets mest motbydelige personligheter føler seg hjemme har en reell sjanse til vinne valget.

Hva har skjedd med fortellingen om Norge?

Kragerø 10. september 2009

Einar Bang

Stilleben

Noen ganger er det lett å glemme at en soloppgang først og fremst er et astronomisk fenomen.

Stilleben

Fra Facebook

Apropos statens kontroll over vår seksualitet tenker jeg at vår tilslutning til offisiell norsk virkelighetsoppfatning forutsetter nå at vi blir vår egen naturs fiende!
 

Stilleben

Det kirken gjør med sin egen kultur er å sette noe lavere over noe høyere. På den måten utbasunerer den at det er noe der den ikke har forstått.

Eller er det noe jeg ikke har forstått?

The teory of everything

Hadde den morsomme tanken at ”The teory of everything” like vel kan være ganske enkel – bare at den ikke lar seg beskrive innen det fysiske univers’ kontekst.

Materialistens dillemma

Jeg antar at det i oss som vurderer materialismen som en gangbar vei er det samme som også har tilgang på det man en gang pleide å kalle ånd og sjel.

Fordi observatøren selv ikke er mer disponert for den materielle erfaring enn for de andre typer erfaringer som hører med til det å være menneske får han et valg: Enten utforske til bunns den delen av erfaringen som har vist seg mulig å utforske eller la sitt liv og sin tenkning forbli utenfor kunnskapen.

Stilleben

En gjennomført forbruker er en person som bygger opp et selvbilde ved stadig å tilføre seg selv utenfra.

Eiendomsretten

Som sex er ikke eiendom noe vi MÅ ha for å klare oss, det har bare en veldig sterk dragning på enkelte av oss. Det er ikke vanskelig å forstå, eiendom betyr kontroll og trygghet, og ikke minst: status.

Men det er et par iøyenfallende sider av denne saken. For det første: hvordan skal man forholde seg til fordeling og likeverd når 350 personer eier like meget som jordas 2 500 millioner fattigste til sammen? Det andre er: hvordan vil jordas stadig økende folketall påvirke fordelingen?

Dette er bakteppet for en merkbar bekymring og diskusjon omkring eiendomsbeskatning i Kragerø for tiden. Folk vender seg utrolig fort til å betrakte sine privilegier som normaltilstand og kvir seg ille når det blir snakk om å gi noe igjen for dem.

Det er grunn til å tenke anderledes om eiendomsretten i framtiden, før eller siden vil den grove skjevfordelingen føre til noen form for slagside eller forlis. I mellomtiden syns jeg de proprietære skal forholde seg rolige og betale for sine privilegier, enten man regner seg som fattige eller rike. Det går nemlig an å skille mellom brukerne, dessuten: med en skjærgårdsvilla skulle selv ikke gamlemor ha noen problem med å få et flexilån hun både kan betale skatt med og leve godt av uten å yte det døyt.

For arvingene går det ikke så bra. Om de skal nyte sitt otium så blir det fordi vi innretter oss slik at otium er en allemannsrett.

Hva er vekst?

Nesten alle som har brydd seg nok til å la høre fra seg er i hovedtrekk enige om hvordan vi ønsker at Kragerø skal utvikle seg. Hvordan kan det så ha seg at det byen er i ferd med å bli er så helt anderledes enn vi ønsker? Hvem har egentlig bestemt det?

Jeg tenker at et samfunn nødvendigvis enten er i vekst, stagnasjon eller forfall, og får man velge så velger man selvfølgelig vekst. Men begrepet "vekst" er sterkt utsatt for erosjon. Hvis ens mål ikke gjenspeiler et troverdig ønske om høyere livsuttrykk blir det likevel stagnasjon eller forfall det som skjer.

Interface

Det er de usynlige sakene som belyser de snevre holdningene. En dame her i Kragerø er overtroisk og har angst fordi hun bor i hus nr 13. Det er ingen god grunn til at hun ikke skulle få bo i nr 11b eller nr 15, spesiellt fordi hun bor i det siste huset i en gate uten muligheter for videre utbygging. Men kommunestyret sa nei.

Hadde det vært 1000 innbyggere som måtte leve med en slik angst ville nok saken stilt seg anderledes. Man ville ikke tvinge en betydelig andel av befolkningen til å leve med redusert livskvalitet uten at det forelå en vektig grunn, uansett hva man selv måtte mene om saken.

Det kommunestyret ikke har fått med seg er at en sak er ikke mer eller mindre betydelig ut fra hvor mange den rammer eller i hvilke grad den reflekterer anerkjente synsmåter. Ingen opplever verden fra mer enn en enkelt persons perspektiv for det er bare på individnivå at all smerte, glede, sansning og bevissthet i verden finnes. Utenfor den enkeltes erfaring eksisterer intet fordi selv eksistens i seg selv er en individuell erfaring.

Mere enn noe annet er det lokalpolitikk og kommuneadministrasjon som er vår interface mot verden. Det de bestemmer er avgjørende for hva slags liv vi får under vårt eneste besøk her i verden. Det tror jeg dessverre de færreste av dem har noe forhold til.

Derfor representerer Coelhos paradigme; at hvert enkelt menneske spiller hovedrollen i verdens historie, et kvantesprang i forståelsen av verden.