The lions share

Det er tid for det enkle og det nære. Gå rundt å stelle med huset og andre jordnære sysler er det jeg lengter etter på denne tiden. Kanskje burde jeg ikke ha engasjert meg så mye, eller på en måte som tillot meg å leve i pakt med årstiden o a.

Jeg arresterer meg selv med det samme det er sagt. Det impulsive har ingen gjennomføringsevne, bare i pakt med arbeidshesten i oss får det impulsive noe gjort. Problemet er at siden de begge besitter samme kropp er det time share som gjelder. Og gjett hvem som får the lions share?

Stilleben

Grensen for glede settes ved den gledendes evne til å la seg glede. Men den grensen er ikke endelig.

To ord jeg gjerne ville sløyd

Det er to ord jeg gjerne skulle ha sløyd. Det ene er Finkultur. Det er forakten for nedarvet mangel på medmenneskeansvar i de samfunnsskiktene hvor finkulturen har hatt grobunn som flyter over på kulturen som er muliggjort i deres kjølvann. Man glemmer at de som skapte bildene, musikken, diktene som regel ikke selv tilhørte disse skiktene, de var betalte lakeier. Det de skapte har bare vært så storartet at det har gitt gjenlyd selv i de mest kjøpesterke gruppene.

Kanskje er finkulturen i ferd med å bli en utryddingstruet kultur.

Jeg ønsker man kunne vrenge ordets mening og begynne å oppfatte ord-delen fin som fin og ikke som nåværende ”fin”. At man finner igjen en forventning til det opplevelsespotensiale som finkulturen representerer.

Det andre ordet er Amatør. Det er gått inn i språket at det betegner en som fusker i faget, en som mangler ikke bare nødvendig teknikk men også dyp forståelse for emnet. Men det krever ikke lange tankespranget å assosiere første orddel ”ama-” med andre latinskklingende ord som amate, amore. Det er i så fall blinkskudd. Amatør er en betegnelse på den som gjør det han gjør uten annen motivasjon enn kjærlighet til det han gjør.

Når jeg på mitt felt viker tilbake fra å kalle meg kunstner så skyldes ikke det mitt amatørskap men mitt forsømte håndverk.

 

Stilleben

Så kom da, skjebne,

her er jeg.

Jeg kan ikke unngå deg.

Du kan ikke spare meg.

Verdien av "jeg"

Jeg har levd alene i mange, mange, mange år. I det praktiske livet kan man ikke si at jeg klarer meg så overvettes bra. En borgerlig verdiskala vil neppe klassifisere meg som vellykket.

Min oppdragelse forutsatte en fremtid med en varm og huslig kvinne som uunværlig bestandel. I førskolealder tror jeg at jeg fremsto som et, om ikke tilbakestående, så lett enfoldig barn, neppe i stand til å klare seg så bra i livet på egen hånd.
Det oppdragelsen gav av skyldfølelse, personlige komplekser og overdrevet pliktfølelse gjorde meg til lett bytte for en helt annen type kvinner.

Kanskje var jeg noe tilbakestående som barn. Det er også mulig at jeg egentlig ikke er blitt særlig klokere med årene. Men i et henseende har erfaringen forandret mitt syn: Jeg tror ikke lenger at de fleste er så mye klokere.

Blandt mine jevnaldrede ser det ut som om mange har en livsstrategi som dreier seg om å forlenge fortiden. Ikke så klokt tror jeg, hverken for dem selv eller for verden.

Alt i alt er jeg ikke så sikker på at jeg ikke har vunnet mer enn jeg har tapt - så langt. Jeg har ennå idealer, evne til entusiasme, evne til å verdsette. En fremtid?

Den farlige alderen

En virkelig utsatt tid i et radikalt menneskes liv er tiden da man etablerer seg. Man har påtatt seg gjeld og innser at det er herfra den skal betales. Men man har også fått seg dame og i bakgrunnen lurer drømmer om det gode liv; barn, hus, bil, båt. Handlingsrommet er med ett kraftig redusert men idealene er like sterke.

15 år etter er man gjerne fortsatt seg selv lik i egne øyne selv om man umerkelig har begynt å resonnere på en annen måte. Man forbinder fortsatt enkelte politiske holdninger med usunn samfunnsutvikling men er blind for eget bidrag i så måte. Arbeidsplass som føles trua, enebolig med gjeld til over pipa, unger som snart skal flytte ut, ekteskap som henger i en tynn tråd - alt slikt kommer i forgrunnen. Det er blitt noe liflig med politiske budskap som i rendyrket form sier: "Stem på oss så får du penger!"

Det finnes sikkert en utvei for lokalsykehuset denne valgperioden også.

Kjekling på toppene

Striden mellom Gerd-Liv Valla og Ingunn Yssen skal komme til noen slags konklusjon i dag. Tenker at det er en kamp som skjer på toppen av en "næringspyramide" hvor jeg selv befinner meg et sted i nærheten av bunnen.

i går oppdaget jeg til min forskrekkelse at jeg ikke har fått betalt strøm - ikke dekning på kontoen. Det begynner å demre for meg at jeg i realiteten ikke klarer meg økonomisk - jeg må stadig trå til med reserver som er langt fra utømmelige.

Det igjen betyr at jeg må sluse enda mer av min dyrebare livstid og energi inn på trivialiteter - skaffe gryn. Hvorfor må man spare på slikt - i verdens rikeste land?

La dem kjekle i sitt citadel.