Virkelighet og filosofi

Jeg har en grunnoppfatning om tilværelsen som Paulo Coelho uttrykker slik: ”Det spiller ingen rolle hva du gjør eller hvem du er, ethvert menneske her på jorden vil alltid spille hovedrollen i verdens historie” For meg betyr det: ”Et hvert individ er substansen i tilværelsens mening”.

Et menneske i min omgivelse er nettopp død. Obduksjon gjenstår men det er rimelig å anta at hun tok sitt eget liv. En gang i tiden må hun ha vært tilnærmet normal, hun har barn og har fungert som lærer. Hun skrev dikt med mening i etter hva som blir sagt.

Men slik jeg møtte henne var hun ikke en person jeg vil savne, hun var av dem som kan få en til å tvile på menneskets grunnleggende godhet. Hun led nok selv men lot også andre lide. Jeg traff henne først i vår og det jeg så av henne da gjorde at jeg frøs henne ut av livet mitt. Likevel sitter jeg igjen med en følelse av det som har skjedd er veldig leit.

Fred senke seg over hennes minne etter hvert.

Av Coelhos paradigme følger at dette mennesket er (var) meningen med universet. Jeg kunne skjule meg i begrepståken; som et uskarpt fotografi har ikke ordene tilstrekkelig oppløsningskraft til at de makter å gjengi dette forholdet på en meningsfull måte. Men ullenhet trengs ikke. Coelhos paradigme er ikke noen grunnleggende sannhet for meg, det er en valgt målsetting. Det jeg her har skissert er et paradoks som må løses underveis mot virkeliggjørelsen av denne målsettingen.

Stilleben

Akkurat nå fikk jeg inn en sms fra byens vakreste kvinne: God kveld einar. Husk kaffe i morgen klokken elleve. Håper du har det fint. God natt. C. Jeg svarer: Husker. God natt C! Så setter jeg meg ned og rister vantro på hodet.

Artikkel: Om valgkamp, globalisering og Coelhos paradigme

Jeg kommer i hu et løfte som jeg gav meg selv i vinter: Jeg skulle skrive 5 artikler om nasjonal og internasjonal politikk, begrunne mine noe uvanlige standpunkt, i løpet av ferien. Men det var før sommer i Kragerø skjedde, og nå håper jeg at jeg med dette kan klare å formidle i alle fall de viktigste konklusjonene før valget.

Sist vinter gjorde jeg mitt livs grundigste søk etter et partipolitisk ståsted. Jeg kunne i grunnen ha spart meg bryet for jeg visste jo at alle politiske aktører med vesentlig påvirkningskraft grupperte seg rundt dette ene ståstedet: markedsliberalisme. Den globale markedsliberalismen er derfor ikke tema i valgkampen, det er forlengst overlatt anonyme forhandlere med taleforbud. Forhandlinger er på full gang og en viktig hjørnestensavtale (Gats) skal inngåes i nær fremtid (ikke om fem år, heller ikke to, men i desember!) Dermed får den nasjonale debatten av sekundær betydning; det spiller ingen rolle på sikt om vi kommer inn i den globale markedsliberalismen med hue eller ræva først, om man kan si det slik.

Markedsliberalismen sier ikke bare noe om hva vi skal gjøre, den bygger også på en forståelse av hvem vi er. Den forutsetter at loven om ”den sterkestes rett” gjelder som ramme for menneskelig samhandling. Vi skal forholde oss til hverandre som rovdyr og byttedyr, vi skal oppnå posisjoner ved å nedkjempe hverandre. For alltid skal vi trues til å legge vår livsenergi i overlevelse, skaffe utkomme, status, ikke bli forbigått! Å utvikle våre individuelle kvaliteter, å frigjøre det skapende i oss, blir privat og irrelevant. Vår funksjon blir å være ledd i en forbrukskarusell hvis eneste åpenbare mening er å øke makt og utkomme for en utvalgt gruppe mennesker.

Jeg vet det finnes sterke motforestillinger mot denne fremstillingsmåten. Disse vil jeg i denne omgang avfeie med ordene til en vittig intellektuell: ”Å tro at markedsliberalismen i lengden kan være tjenlig for menneskeheten er som å tro at det går an å spikre syltetøy i taket”.

Markedsliberalismens filosofiske fundament er at ”Vi gjør som vi gjør fordi vi er som vi er”. Mer enn 40 års filosoferende erfaring gjør meg tilbøyelig til å tenke at ”Vi gjør som vi gjør fordi vi er som vi blir”. I dette er vi helt enestående blant dyreartene: Vi er formbare, plastiske, til og med meningen med tilværelsen kan vi forme. Det er f eks ikke sikkert at et utsagn som ”du skal elske sin neste som seg selv” hadde noen klar mening den gangen det ble ytret. Men kanskje har det fokuset det setter på kjærlighetsbegrepet bidratt til å utvikle og forfine det, skapt og skjerpet dets mening over tid.

På veggen hjemme henger en setning av forfatteren Paulo Coelho: ”Det spiller ikke noen rolle hva du gjør eller hvem du er, ethvert menneske her på jorden vil alltid spille hovedrollen i verdens historie”. Det er en vakker setning som jeg umiddelbart kjenner forbinder seg med det beste i meg. Jeg kaller den ”Coelhos Paradigme” og setter den opp mot markedsliberalismens paradigme. Så har jeg et politisk ståsted, noe jeg vil frem til og noe jeg vil bort fra.

I det at markedsliberalismen ikke er del av den politiske agendaen leser jeg et skjult budskap: Dette er for stort og vi for få, vi kan likevel ikke gjøre noe med det. Det er kanskje sant men en annen ting er også sant: Ingen har mer ressurser, ingen er mindre bundet i den internasjonale veven av avtaler, aldri har noe land hatt bedre forutsetninger for å bygge sin egen virkelighet enn Norge anno 2005! For resten av verden kunne vi være et pilotprosjekt for mulig samfunnsutvikling, ikke en trussel mot det bestående.

Hva kan man gjøre i den aktuelle valgkampen? Man kan kjøpe tid! Man kan stemme på de partiene som sleper bena i denne saken, f eks Senterpartiet hvis man er høyrevridd, ellers SV eller RV.

Gi oss tid!

Einar Bang

Tilbakegang

Det norske mål er ikke lenger å bli det best mulige samfunn. Man kan snarere si at man gjør det beste ut av det innenfor rammen av et paradigme som optimaliserer for en viss form for nytelse i en viss fase av livet for et visst segment av folket. Målgruppen kan karakteriseres som forholdsvis ureflekterte, ansvarsløse individer med et verdisyn langt på vei sammenfallende med naturkreftenes frie spill.

De fleste jeg kjenner ser på samfunnet som en slags jaktmark hvor man henter sitt (ut)bytte hvor man kan uten tanke for hvordan aktiviteten virker tilbake på det landskapet man høster. Det utarmer livsgrunnlaget, institusjonene som i sin tid ble bygget for å forbedre våre liv blir nå nedbygget pga overbeskattning og underprioritering. Resultatet blir at samfunnet som helhet går tilbake.

Memer

Det ser ut til at personligheten vår kan bestå av en mengde isolerte særinterresser som bare blir nødt til å finne en måte å samarbeide på. Hvordan denne konstellasjonen blir utgjør vår personlighet. Jeg antar det er dette Richard Dawkins mener med ”memer”.

Dette med memer er interessant, f eks at man kan forstå at hver enkelt av de memene som utgjør ”en selv” må være satt sammen av et sett memer selv (som da blir våre ”beste-memer”!), det må være lag på lag av memegenerasjoner, helt inntil der hvor memene er oppløst i sine enkleste faktorer, sin reneste form.

Møter du et annet menneske med den hensikt å skade ekskluderer du en rekke memer, tenkekonsepter, som andelshaver i din personlighet. For å ønske å skade et annet menneske må man ekskludere lidelsen i den annens uttrykk og lukke ute de memene som ville la seg bevege av den andres appell. I stedet kaller du frem horder annet steds fra, ”helter” som kjemper for et eller annet stort ideal, konsepter og synskvinkler som lar det du gjør stå for deg som nødvendig og prisverdig, uansett hvor nedrig. Vi har altså "Beskyttere" i meme-verden, som virker ved å gi oss tanker om virkeligheten som ikke stemmer overens med fakta.

Vi er memer som gråter, som ler, som hater eller elsker, memer er substansen av vår kroppsbundne personlighet.

Vår kultur har gjennom kristendommen gjort det til sin sak å spre memene for det å elske. Men memer, i likhet med gener, virker over store tidsspenn. Det kan forklare hvorfor vi etter 2000 år ikke er kommet lengre.

Men jeg makter ikke annet enn bare i de korteste glimt å se noen helhet, så korte glimt at jeg neimen ikke er sikker på hva jeg så. Dette er en måte de ukjente memene uttrykker seg på. Kanskje blir jeg kjent med dem en dag, får kjenne deres "interne personlighet". Kanskje er de nye rom å gjennomvandre.

Dette med memer er spennende fordi det lager en sømløs overgang mellom viten og noe vi godt kan kalle ånd.